Hva har jeg lært i dag?
 |
«Ikke tenk på det. Bare se meg.»
Lørdag ettermiddag, 6 april, i Urtegata på Grønland i Oslo. Jeg skal hente noen Tobias-stoler fra IKEA hjemme hos Tuva i høy 1 etasje. Må kjøre to turer. Første runde «nødparkerer» jeg delvis på fortauet, langs veien skiltet all stans forbudt - med nødblink på bilen. To raske joggeturer opp for å hente stoler - og Vipps er stolene betalt og jeg avgårde igjen.
Andre gang er det en ledig plass rett rundt hjørnet for Urtegata 22, like ved Frelsesarmeen, som jeg parkerer på. På fortauet, i et portrom og i vinduskarmer utendørs er det yrende liv av rusede menn i vårsola. Jeg klarer bare å bære to av de tre stolene jeg henter hos Tuva - og er på vei ut den tunge porten, da to tenåringer, med det politiet og journalister vanligvis omtaler som «utenlandsk opprinnelse», avbryter ballspillet inne i bakgården. Den ene jogger bort, løfter opp stol tre - og spør «hvor?»
– Har parkert rett rundt hjørnet. Tusen takk!
Han smiler.
– Ikke tenk på det!
Følger meg bort til bilen.
– Her?
Setter ned stolen, rekker fram en arm og en åpen hånd, vi håndhilser, jeg takker - vi smiler og han går. I samme øyeblikk strener en ruset mann mot meg. Han smiler også, mellom manglende tenner.
– Fete stoler! Skal du selge de? Har du nettopp kjøpt de? Hva ga du? 200? Knallkjøp! Så fine. Får jeg prøvesitte?
Jeg ler og lar han prøvesitte den gjennomsiktige pleksiglasstolen, på fortauet. Flere av kompisene får los på stolene. Kommer med muntre tilrop og spørsmål, om hvor stolene skal stå, om jeg bor i leilighet eller hus, om stolene skal stå i gangen eller rundt et spisebord. At det ville være fett å lime på ledlys under stolene, med batteri, og slike led-striper koster bare et par hundrelapper. Eller sette på en spotlight for å lyse opp stolen(e) om de skal stå fast i gangen.
Vårsola skinner, stemningen er lett, jeg må albue meg mellom de smilende og høye mannfolka for å få stolene inn i Golfen. Han som først tok kontakt med meg, følger etter. Søker blikkontakt, ser meg inn i øynene.
– Takk for at du så meg, sier han og strekker fram hånda. Jeg gir han min, han holder den. Jeg nikker.
– Takk for at du hørte på meg, fortsetter han.
– Takk for at du tok deg tid med meg. At du så oss alle.
Vi smiler sammen.
– Takk for de gode rådene om møbelbruk, sier jeg.
– Jeg har ikke alltid vært sånn. Jeg har også hatt fine møbler, sier han.
Han passer på at ingen sjangler bak bilen i det jeg rygger ut igjen. Så bøyer han seg, kikker inn i bilen, løfter en hånd til farvel - og smiler fortsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar