Takk for kaffen
 |
| Illustrasjonsbilde: Robert Shunev / Unsplash |
«Kaffe-abstinens har havnet på psykiatri-listen – Du kan føle deg veldig dårlig» var tittelen på en artikkel nrk.no publiserte 14. mars.
Det å slutt brått å drikke kaffe eller energidrikker kan gi noen ubehagelige opplevelser. Tilstanden er faktisk oppført som et eget punkt i den amerikanske listen over psykiatriske problemer.
Jeg vet. Jeg har prøvd det selv.
For noen er dette et gjensyn med et innlegg jeg skrev sommeren 2015. Og har du ikke lest det før, velbekomme :
Takk for kaffen
Journalister i Aftenposten og Dagen, venner og familie vet at kaffe har vært en svært viktig del av min hverdag.
Det begynte da jeg var 19. Mitt første sommervikariat i Aftenpostens røyktunge redaksjon. Kaffekrus og kopper overalt. Det virket rart å la være. Så jeg begynte forsiktig å tilnærme meg denne svarte, varme og på mange måter befriende drikken.
Svart kaffe. Med melk. Med sukker. Med melk og sukker. Espresso. Og diverse varianter med krem og krydder. Med kardemomme. Eller ingefær. Jeg har vært gjennom det meste. Men stort sett gikk det i svart kaffe. Beksvart kaffe.
Og jo mer jeg drakk, jo mer trengte jeg. Morgenkaffen. Flere krus. Og jevnlig påfyll gjennom hele arbeidsdagen – og fritiden. Jeg lo av dem som ikke kunne drikke kaffe etter Dagsrevyen. Jeg sovnet uansett, selv med en trippel espresso på styrten en halvtime før tannpussen.
Har det ført noe godt med seg? Tja. Det smakte greit. Jeg holdt meg varm – og våken. Og jeg hadde mange unnskyldninger for å ta et minutt fri fra PC og Mac for å hente påfyll.
Jeg skriver hadde. For det er fortid.
Det begynte med en vond jeksel. Som pinte meg hver gang jeg tok en slurk av den glovarme kaffen. Jeg ventet på tannlegetime og lot som ingenting. Fortsatt å drikke. Inntil en natt hvor tanna holdt meg våken. Og da, før jeg reiste meg opp til en ny arbeidsdag, hadde jeg bestemt meg. Takk for kaffen.
Jeg har ristet på hodet over alle som ikke klarer å slutte å røyke. Nå både rister jeg på hodet og nikker. Ikke det at nikotin og koffein er det samme. Men det er gift, på hver sin måte.
Den første kaffefrie dagen startet med et stort glass kaldt Oslo-vann. Det er godt, men jeg våknet ikke. To timer og to glass vann senere hadde en bankende hodepine sneket seg opp forbi hammeren og ambolten og inn i venstre hjernehalvdel.
Jeg fortsatte å helle på mer vann, jobbe og ta utallige turer på do for å lense. Mens hodepinen tiltok.
På slutten av arbeidsdagen satt jeg med dobbeltsyn og så på kaffekanna som kollegene valfartet til for å fylle opp sine krus. Jeg lukket øynene. Hardt. Åpnet de igjen og gikk med stødige skritt til kjøkkenet. Forbi espressomaskinen – og bort til vasken. Lot springvannet renne hardt og lenge. Fyllte opp glasset med iskaldt vann, kylte det ned – og fortsatte å jobbe.
Renselsesprosessen tok tre døgn. 73 timer og 15 minutter sånn circa.
Det tok litt tid før jeg skjønte det. Smeden hadde sluttet å banke på ambolten. Fra dobbel espresso til dobbeltsyn – og nå så jeg helt klart. Uten skallebank.
Kaffe lukter fortsatt godt. Men jeg takker nei. Hver gang.
Nå har det gått nesten tre måneder. Jeg drikker vann – og te. Men i langt mindre mengder enn kaffen.
Jeg sluttet med kaffe i starten av pollensesongen. Som vanligvis medfører mengder av antihistamin-tabletter, øyedråper og nesespray, for å fungere på et slags vis.
Det er ikke noe mindre pollenspredning i år enn de foregående årene. Men jeg har ikke brukt en eneste tablett. Og øyedråper og nesespray står fortsatt forseglet i kjøleskapet.
Og datteren min på 14 minner meg stadig om at noe har skjedd.
«Pappa, du er blitt så rolig. Du har sluttet å stresse med alt.»
Takk for kaffen.
---
Oppdatert mars 2019: Nå har det gått mer enn 3,5 år. Jeg er fortsatt kaffefri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar